Hard medisin

I de siste årene, har vi sett en rekke forsøk på å demokratisere land feile. Grunnene til dette er kompliserte, men kan ofte kokes ned til at de ikke har noen kultur for demokrati. Med det, så menes det at de har hatt lengre perioder uten demokrati, eller ikke har erfaringer med demokrati overhode. Demokrati krever også at det er en lojalitet til landet, noe som blir problematisk i områder som domineres av stammer og tette familiebånd. En annen faktor som er avgjørende, er tillit til regjeringen. Dersom landet har hatt korrupte politikere tidligere, så tar det tid å opparbeide tillit på nytt.

Samtidig så har det internasjonale presset for demokratisering aldri vært sterkere. Det har blitt mirakelkuren for alt som kan feile et land. Korrupsjon, fattigdom, krig og folkefiendtlige regimer. Demokrati, når det fungerer, har en del styrker, som gjør det til et velegnet system å styre etter, selv om det ikke er perfekt. Mitt inntrykk er at demokratiske land velger heller å være pådriver av demokratisering, enn å legge til rette for at prosessen skjer av seg selv. En del infrastruktur og kultur, må være på plass før man kan lykkes. Inntil da, så virker det som om diktatur og autoritære regimer, kan være vell så bra. At menneskerettigheter ignoreres og at befolkningen undertrykkes, er ille, men kan være å foretrekke fremfor borgerkrig, anarki og hungersnød. Det er ikke politisk korrekt, men om man summerer opp lidelser og nytelser, så er det ikke alle udemokratiske land som kommer helt ille ut av det. Kina har løftet millioner ut av fattigdom. Indonesia hadde en skarp vekstvekst, og løft i både gjennomsnittsalder og levestandard under Suharto. Etiopia er enda et land som kan vise til sammenlignbare resultater. I andre enden av skalaen har vi Irak og Lybia, som enda ikke har kommet seg etter forsøk på å innføre demokrati med makt.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Live-Aid-landet-er-blitt-flinkest-i-klassen-8029273.html