Makt og tro

 

http://qz.com/334402/these-are-the-religious-beliefs-of-europes-leaders-including-the-atheists/ 

For mange er religion en helt naturlig del av livet. Man har blitt lært opp til å tro fra barndommen av, og de fleste rundt en, tror på lignende vis. Man har en del kulturelle påminnelser, som helligdager eller regler man holder seg til, og opplever stigmatisering eller følger om man avviker fra troen. Ønsket om konformitet er en av drivkreftene, men og så flere former for bias. For store deler av verdens befolkning, er ens tro helt naturlig.

Om man derimot introduserer en annen tro, så vil man raskt være ute og påpeke svakheter med troen. Ulogiske situasjoner, urealistiske hendelser, selvmotsigelser og manglende historisk og vitenskapelig belegg. Det kunne like gjerne vært påskaharen, spøkelser, tanfeen, julenissen, enhjørninger, magi eller spaghetti-monstre. Det betyr i andre omgang at andre likestiller ens tro, på samme måte.

Så kan man tenke over at store deler av verden altså lar troen på noe overnaturlig, som nevnte eksempler, være en av de grunnleggende elementene i sin identitet. Og at en porsjon av disse igjen sitter med massevis av reell makt. Her snakker vi ikke bare maktfigurer i religiøs regi, som imamer, prester og paven, men også statsministre, presidenter og generaler. Deler av disse, vil til og med sette troen foran menneskeverd, menneskeliv og fakta. Og det verste er at store deler av verden er helt ok med dette.

 

https://xkcd.com/154/ 

Språkets formål

 

 https://no.wikipedia.org/wiki/Esperanto

Språkets formål er å være et verktøy for kommunikasjon, å gjøre seg forstått. Ved å ha mange språk, ødelegger man for dette. Joda, språk kan være veldig mye annet også, som en del av kulturen eller et element i ens identitet, men det bør komme sekundært. Om alle i det minste hadde samme andrespråket, så har jeg stor tro på at verden hadde vært et bedre sted. Språkproblemer og språkbarrierer, er nok kilden til mange problemer, ikke minst på arbeidsmarkedet eller i form av kulturkonflikter. Det begrenser folks mobilitet, både geografisk, kulturelt og sosialt. 


Mange jeg snakker med, synes dialekter er sjarmerende. At det er praktisk man kan plassere en person geografisk, ved å kjenne igjen måten en snakker på. Noen argumentere for at enkelte ting høres bedre ut på et bestemt språk. At dikt er best på nynorsk, banning er best på nordnorsk og at fantasy/sci-fi er best på engelsk. Skurker høres best ut med britisk aksent, mens tullinger passer best med texas-aksent. På samme viset ser vi at en del faker dialekt av forskjellige grunner. Kanskje er det stigmatiserende å ha finnmarksdialekt, om man skal forsøke å være aksjemegler i Oslo, eller man kanskje ønsker å skjule sin innvandrerbakgrunn. Ikke alle ønsker å bli plassert i bås, på bakgrunn av hvordan man prater.

Alt dette er bare et aspekt av den hverdagen vi lever i, men man må ikke miste fokus av språkets primære funksjon. Grunnen til at vi har det. Muligheten til å formidle et budskap, eller viten. Å kunne lære, og lære andre. Det er et av de mektigste verktøyene vi har, jamfør sverdet og pennen, men det svekkes av at ikke alle kan kommunisere på samme plan. Hvor mye litteratur går vi glipp av fordi det ikke oversettes? Hvor mange ord forblir usagt?

Om språket var lett å lære seg, ville bare vært en bonus.

Den uønskede arbeiderklassen

 

http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/sep/27/the-era-of-cheap-labour-is-over?CMP=fb_gu 

Yrker med lav lønn, og jobber som ikke krever noen utdanning har til all tid vært stigmatisert. Ingen har lyst på jobbene alle kan gjøre. Særlig ikke når lønnen er dårlig og vilkårene er dårligere. Samfunn ønsker (optimalt sett) at arbeiderne skal ha bra forhold, slik at de er friske, lykkelige og kan bidra til samfunnet. Man ønsker derfor bukt med denne typen yrker, eller i alle fall en endring for de som innehar dem. En måte å endre situasjonen på, er å kreve bedre vilkår og lønninger. Dette vil bedre situasjonen for de som innehar jobbene, men kommer til å gå ut over den kortsiktige bunnlinjen for selskapet som ansetter folkene. Resultatet ser vi er at en del av jobbene fases ut til fordel for maskiner.

På overflaten kan dette virke som et bra steg. Endelig ingen slavejobber. Ingen som trenger å lide for småpenger. Men resten av bildet er ikke like optimistisk. Hva skal man nå gjøre med alle de som ikke lenger kan få seg noen jobb? De uten utdanning eller yrkeserfaring, eller med flekkete rulleblad? Ungdommene som ikke giddet skole, kriminelle og eldre som har blitt skvist ut av sin gamle arbeidsplass? At det ikke er noen dårlige jobber er bra, så lenge det ikke er arbeidsledighet.

Nå kan man komme i en situasjon, hvor arbeidsledigheten vil synker i vesten, pga eldrebølge og synkende fødselstall. Da blir etterspørselen etter arbeidskraft å øke, og ta med seg lønningene opp, i beste Malthus-stil. Til slutt vil man nå et nivå, hvor immigranter etterspørres. Vi hadde en lignende situasjon i Norge da vi fant oljen. Ingen nordmenn ville ha drittjobber lengre, så pakistanere ble løsningen. Om man ser bort fra eventuell kulturkonflikt, så kommer immigranter i to pakker etterspurt kompetanse, som medfører brain-drain i opprinnelseslandet, og ufaglært. Den ufaglærte arbeidsinnvandringen havner automatisk i et sjikt under innfødt, ufaglært arbeidskraft. Så er man tilbake i det opprinnelige problemet.

Dårlige jobber er et onde, men et nødvendig onde så lenge man ikke har en bedre løsning. Så det virkelige "nødvendige onde" er å finne en bærekraftig løsning på problemet.

Historiens dom

 

http://www.dagbladet.no/2015/09/07/kultur/meninger/kommentar/putin/russland/40989650/

 



 

Det er ubehagelig å se andre mennesker lide. At man opplever dette er et tegn på empati, og at man er et fungerende menneske. Empati er et trekk vi har utviklet, for å fungere bedre som flokkdyr. Derfor er det vanskelig å stå på sidelinjen når regimer og diktatorer mishandler befolkningen sin.

Man kan nok si at ikke alle konfliktene vesten har blandet seg inn i, i Midtøsten, stammer fra alturisme. En del av motivasjonene har nok vært både økonomiske og politiske, selv om fremstillingen har vært annerledes.

 

Likevel, humanitære kriser har vært påskuddet. Gaddafi, Assad og Sadam oppførte seg kjipere enn vanlig, så vesten valgte å intervenere. Russland motsatte seg dette. Grunnlaget var trolig for å hindre noen å få tanken om å intervenere i Russland, den dagen de blir tilstrekkelig kjipe med innbyggerne sine, men de brukte konseptet om staters ukrenkelighet som front. Vesten fikk viljen sin likevel, og det virket som om det var det rette å gjøre, uavhengig av de virkelige motivene

 

Nå flere år senere er det borgerkrig i Irak, Afghanistan, Syria, Libya og man har sett fremveksten av Daesh (Islamic State). Flyktningestrømmen dette har skapt er den største siden andre verdenskrig, og lidelsene er på en enorm skala. Man sitter altså igjen med at i en situasjon med undertrykkelse, hemmelig politi, tortur, massakre, diktatur og generelt ignorering av menneskerettigheter, så er det stort sett å foretrekke fremfor militær inngripen fra utenomverden. Et brutalt regime er det mindre av to onder, kan det se ut til. Ubehagelig som det er å innrømme, så ser det ut til at Russland fikk rett.

Ulikheters alternativkostnader

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-De-smarte-rike-deler-8151089.html

 



 

Fattigdom er oppskriften på elendighet. Derfor bør man gjøre alt man kan for å unngå det, ikke bare på vegner av de fattige, men også for å skjerme seg selv. Fattige er dårlige kunder, de investerer ingen ting og har lavere terskel for å ty til kriminalitet. De er en byrde for helsesystemet, siden de oftere bruker det enn de med bedre råd, og for at de oftere deltar i aktiviteter som er helseskadelig. Alt fra arbeid uten godkjent HMS, til narkotika og overdrevet konsum av alkohol og BigMacks. Når fattigdom også går i arv, og har høy korrelasjon til dårlig utdanning, med alt en lavt utdannet befolkning fører med seg, så finnes det ingen gode argumenter for ikke å prioritere utjevning.

Å selv definere ords meninger

 

http://www.huffingtonpost.com/deborah-berebichez/outrageous-acts-of-thinking_b_8062924.html?utm_hp_ref=tw

 



 

Det er særlig tre grupper jeg har observert i å lage sine egne definisjoner for ord. Nylig diskuterte jeg med en neo-liberalist, og da kom det opp at deres definisjon av vold, var at de måtte gjøre noe annet enn de selv ønsket. Hver gang de kjørte forbi en fartsgrense lavere enn hva egne preferanser skulle tilsi, så ble de utsatt for "vold". Betale skatt? "Vold". Når jeg påpekte at vold innebar fysisk eller psykisk skade, så ble det bare ignorert.

Den andre gruppen jeg har observert dette fra, har vært ekstrem-feminister. De mener at ordet feminisme dekker alle situasjoner hvor det er en ubalanse av privilegier, rettigheter eller lignende. Når jeg påpekte at ordets rette betydning var knyttet til likhet mellom kjønn, ble jeg nærmest latterliggjort. Det var vist bare i gamledager at "femi-nisme" handlet om kvinners kamp om like rettigheter med menn. Nå var også rase, etnisitet og sosioøkonomiske faktorer dekket av begrepet. De kunne ikke bare bruke likhet som begrep.

Den tredje gruppen er alternativbransjen. Her er det ingen sammenheng mellom begreper og virkelig betydning. Er ordet kult eller bidrar til å bringe inn penger, så er det bare å kjøre på. Ord som kjemikalier, detox og kvante-whatever er nå brukt i så mange urelaterte kontekster, at folk i miljøet sikkert kan flere titalls definisjoner. Det eneste de har til felles, er at de alle er feil.

En fjerde, bonusgruppe, er de religiøse, som ikke har skjønt hvordan rettigheter og forfølgelse fungerer. Å fjerne en gruppes privilegier, er ikke å forfølge dem. Å gi noen andre de samme rettighetene du har, er ikke det samme som å fjerne dine rettigheter.

Hvorfor er dette et problem? Fordi det gjør det vanskeligere for vanlige folk å forstå faktisk vitenskap. En barriere som allerede er stor nok. Det gjør også at tillitten til disse ordene svekkes. Man kan ende opp i et samfunn hvor avstanden mellom "beleste" og resten er nesten uoverkommelig, og avansert vitenskap blir som magi for de fleste. Ikke en optimal situasjon.

Om man ikke er sikker på hva et ord betyr; slå det opp. Finn en ordbok, leksikon eller bruk i det minste wikipedia. Eller prøv å lær noe på skolen.

Eiendomsskatt

 

http://www.dagbladet.no/2015/09/05/kultur/meninger/ideer/helgekommentaren/lordagskommentaren/40958703/

 

Eiendomsskatt, eller skatt på bolig som det også er kjent som. En svært omdiskutert beskatning, som virkelig ikke fortjener all den negative publisiteten den får. Det er en relativt lav sats, med høyt minstefradrag og rammer stort sett bare de som har råd til å betale for seg. Det er et ypperlig verktøy for å drive formueutjevning, da eiendom er formue, og folk som ikke eier bolig, slipper å skatte av den. Om regjeringen skulle gjort noe som hjalp flest mulig, næringsliv og privatpersoner til sammen, så burde de ha redusert beskatningen av arbeidende kapital, i form av formueskatten, og økt eiendomsskatten tilsvarende. En slik endring ville gjort det mer lønnsomt å investere i arbeidsplasser, enn å spekulere i bolig, noe som bare driver opp prisene. Indirekte bidrar dagens situasjon til å øke gjeldsmengden i samfunnet også, siden så mange tar opp lån for å investere i bolig. At de i stedet valgt å gå hardest ut mot arveavgiften er et skritt i feil retning synes jeg.