Denne artikkelen tar opp et tema jeg lenge har tenkt på, og mener er blant de viktigste temaene som omhandles for tiden. Uten at dette problemet løses, vil verden bli trolig ende opp som en dystopi.
Et par ting de ikke tar opp, men som til dels er kjernen i utfordringen, er hastigheten forskjellige ting skjer i. Hvorav den teknologiske utviklingen, og den hastigheten teknologien overtar arbeidsplasser, er eksponentiell, så er hastigheten for menneskelig omskolering relativt konstant. Eventuelt svakt lineært.
Tiden fra en arbeidsoppgave blir erstattet av teknologi, til nye arbeidsoppgaver dukker opp, synker noe, men ikke så raskt som nye arbeidsoppgaver erstattes av teknologi. Før eller siden vil vi nå et punkt, hvor nye arbeidsoppgaver øyeblikkelig kan erstattes med teknologi. Vi må akseptere at mesteparten av alle oppgaver, før eller siden vil gjøres av teknologi, og at alle nye oppgaver også kan utføres av teknologi. Vi er på vei til å bli utdatert, med tanke på arbeidsoppgaver i alle fall.
Artikkelen nevner også at produksjonen ikke ser ut til å øke nevneverdig, selv med lavere kostnader og mer effektiv teknologi. Jeg synes ikke det er rart på noen måte, da produksjon i stor grad er styrt av etterspørsel. Uansett hvor effektive man er til å lage burger, så vil ikke volumet gå opp, om ikke etterspørselen også stiger. Da er det bare kostnadene og sysselsettingen som går ned, og gitt konkurranse, prisen. Om standard økonomisk teori stemmer, så vil reduserte priser drive etterspørsel opp, men selv her er det grenser. De fleste produkter og tjenester har en avtakende verdi. Har du først spist ti store hamburgere, så har du kanskje ikke like lyst på en til.
Endringen av skattesystemet er dog en spennende tanke. Jeg vil argumentere for at samfunnets oppgave, er å dekke grunnleggende behov, samt trygghet, velferd og like muligheter til sine innbyggere. Dette oppnås ikke om de fleste innbyggerne ikke greier å skaffe seg jobbe eller inntekt. Samtidig vil ikke staten kunne dekke disse behovene ved dagens system. I dag kommer ca halvparten av statens inntekter fra arbeidere, på en eller annen måte. Da inkluderer jeg mva, siden det i hovedsak er folk som bruker inntekten sin.
Man kan dog ikke diskutere beskatning, uten først å diskutere inntekt. Uten inntekt vil statens innbyggere, måtte avhenge av offentlige overførsler. I praksis en form for borgerlønn.
Disse offentlige overførslene vil diktere levestandarden for de fleste, da kun de med jobb, vil ha en inntekt som kunne overskride dette. Denne levestandarden må derfor kunne dekke utgifter til husly, mat, strøm og lignende, samt en økonomisk fleksibilitet til å gi livskvalitet. Personer uten jobb har tross alt mye ledig tid, og denne tiden vil trolig forvaltes dårligere dersom de har få valg. Dette slutter jeg på bakgrunn av korrelasjonen mellom kriminalitet og fattigdom. Billigere for staten å betale seg bort fra kriminalitet til å begynne med.
Det å flytte fokuset for beskatning, over fra inntekter til eiendeler, virker som et lurt grep, da knapt noen vil ha inntekt lengere. Med eiendeler regnes her både hus, eiendom, formue og lignende. Innslagsfeltet for beskatning, i samarbeid med borgerlønnen, vil sette levestandarden for de fleste. Det vil ikke være noen vits å sette dette innslagsfeltet så lavt at den påvirker de med lav levestandard, så det må trolig være rimelig høyt. Hvordan dette skal regnes ut, samt følges opp, kommer til å være utfordrende. Få ting er i dag registrert, og verdien av mange ting er flytende. Hus, bil, eiendom, aksjer, bankinnskudd og lignende, er blant de få tingene som relativt greit å få en oversikt over.
Når det gjelder de som enda har lønn, eller en annen form for inntekt i penger, goder eller tjenester, kan man de har en betydelig inntekt. Dette siden de er så u-unnværlige for bedriftene, at de enda ikke er erstattet av teknologi. Alternativt er vedkommende bedriftseiere eller rentenist. Unntakene vil være enkelte tjenester der det foretrekkes mennesker, eller produksjon hvor håndarbeid er foretrukket. Trolig et marginalt felt, økonomien totalt sett.
Beskatning av bedrifter vil trolig være som i dag, med unntak av arbeidsgiveravgift, som har mistet sin funksjon. Det øvrige må skaffes via andre statlige inntekter. Arv vil være en god kandidat, men også miljøavgifter og avgifter på kostnadsskapende aktiviteter, som røyking og konsum av rusmidler. Å sørge for at ikke alt overskuddet blir kanalisert ut av staten, vil bli en like viktig del som selve beskatningen.
Et slikt regime må fases inn sakte, så jo før man starter, jo bedre. Den teknologiske veksten akselererer hver dag, så vi får mindre handlingsrom jo lengere vi venter.
