Humanoria og universitetets funksjon i samfunnet

Jeg har alltid ment at kunnskap har en verdi i seg selv, ut over hva den kan brukes til. Det å utdanne seg er å åpne sinnet og la seg modne. Enkelte kaller det en dannelsesreise, noe jeg selv har erfart. Det å lese og forstå hva tidligere tenkere har gjort, lar en erfare noe de kanskje har brukt lang tid på å komme frem til, slik at man kan jukse seg til en bredere oppfatning. Her har ikke bare kunnskapen en verdi fordi man kan noe, men også fordi man står bedre rustet for å lære mer, ta til seg nye inntrykk og gir en erfaring man ikke kunne fått på annet vis.

Praktisk kunnskap har en enorm verdi i forma av at den kan brukes til å skape noe. Mye av humanioraen derimot brukes på å skape seg selv.

Det er trist å se en del av den utviklingen som skjer innen forskning, hvor forskere deler opp resultatene sine for å få publisert flere papirer, til tross for at forståelsen av forskningen kanskje går tapt. Over hele verden blir det dyrere å studere og enkelte skoler selger navnene sine som CV-matriale, heller enn en læringsinstitusjon. Jeg leser om folk som får inflytelsesrike stillinger, ikke fordi de er glupe, med fordi de har gått på en kjent skole. Verste sorten er nå man kan kjøpe seg plass, kjøpe seg karakterer og kjøpe seg papirer. Ikke en slik lege jeg kunne tenkt meg å bli behandlet hos.

Å heve kunnskapsnivået i samfunnet må være et mål i seg selv. Bare det å gjøre folk i stand til å vurdere andre standpunkter enn sine egen, eller å benytte seg av kryssfaglig kompetanse, vil økt levestandarden til de rundt seg. Et utdannet samfunn, er et sunt samfunn.

http://morgenbladet.no/ideer/2015/universitetets_langsomme_dod#.VVy8W_CRbql