Betyr lav vekst at man gjør det dårlig, selv når nivået er ekstremt høyt til å begynne med? Denne artikkelen tar for seg to veldig interessante saker. Både tanker rundt konseptet økonomisk vekst, som målt i BNP/GDP, og Japan som et homogent samfunn. Det er i alle fall veldig tydelig at samfunn kan være tjent med en top-down styring av kultur. Et system hvor "sunne idealer" fremheves og mindre ønskelige trekk kveles. Man ser at det er en del individuelle skjebner som får det tungt i et system, men at samfunnet som helhet er tjent. I Kina ser man en lignende håndtering, men de bruker autoritære virkemidler som politi og militære til å holde sin befolkning i sjakk. Dette leder til at samfunnet koker under lokket, heller enn at samfunnet selv regulerer seg. I Norge har vi noe lignende som Japan, bedre kjent som Janteloven. Jante er hatet, men jeg tror vi kan takke jante for mye.
Når det kommer til vekst, så tar artikkelen for seg at livet til japanere ikke har blitt noe dårligere, selv med flere tiår med stagnasjon eller lav vekst. Tvert om. Særlig er dette synlig i de store byene. De er trygge, rene og velfungerende. Det virker nesten som om Japan har kommet i mål, når det gjelder det økonomiske løpet. Fokus skiftes fra materiell velstand, til åndelig velstand (sekulær sådan). På meg virker dette som ideelt, så lenge vi fremdeles kan se teknologisk fremgang, noe som helt klart er tilfellet i Japan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar