Winston S. Churchill sa at "Demokrati er den verste av alle styreformer, med unntak av alle andre." Verden ser ikke ut til å ha motbevist ham enda. Demokrati er en drakamp, hvor man er heldig om det trekkes i riktig retning. Retningen styreformens deltakerne trekker i, er basert på en mengde forskjellige faktorer, mange helt irrasjonelle, for å gjøre det hele ekstra vanskelig.
Det er tre store faktorer man relativt fort blir klar over. Først og fremst at politikere er ofte mer interesserte i å mele sine egne kaker, enn å gjøre jobben sin. Det inkluderer å bli valgt, gjenvalgt og å sikre seg etter de er ferdige som politikere. Det andre man legger merke til, er at enkelte større aktører har betydelg å vinne eller tape på politikken som føres, og derfor legger seg mye borti hvem som blir valgt og politikken som bestemmes. Tredje faktoren, er velgerne. Jo større en stat er, jo mindre makt har det enkelte individet. Dette fører til en kronisk følelse av maktesløshet og politikerforakt.
Politikerforakten gjør det også vanskeligere for politikerne å bry seg om velgerne sine. Man har sett en mengde tilfeller hvor revolusjoner har vært utført av idealister, men som fort distanserer seg fra sine undersåtter. Det heter seg at makt korrumperer, men makt fremmedgjør også.
Om man kombinerer disse faktorene, så ser man fort et ubehagelig mønster, og ett av demokratiets største problemer. Demokratiet skal være til for folket, men folket er ikke interessert. De setter seg ikke inn i sakene, deltar i synkende grad ved valg og store deler av befolkningen er misfornøyd uansett hva som vedtas på grunn av dette. De store aktørene derimot nyter masse innflytelse, men handler som regel bare i sin egen interesse, noe som også ofte er kortsiktig profitt. Man ender altså opp med at det er de store aktørene, som forsøker å legge føringer for demokratiet.
Det er tre store faktorer man relativt fort blir klar over. Først og fremst at politikere er ofte mer interesserte i å mele sine egne kaker, enn å gjøre jobben sin. Det inkluderer å bli valgt, gjenvalgt og å sikre seg etter de er ferdige som politikere. Det andre man legger merke til, er at enkelte større aktører har betydelg å vinne eller tape på politikken som føres, og derfor legger seg mye borti hvem som blir valgt og politikken som bestemmes. Tredje faktoren, er velgerne. Jo større en stat er, jo mindre makt har det enkelte individet. Dette fører til en kronisk følelse av maktesløshet og politikerforakt.
Politikerforakten gjør det også vanskeligere for politikerne å bry seg om velgerne sine. Man har sett en mengde tilfeller hvor revolusjoner har vært utført av idealister, men som fort distanserer seg fra sine undersåtter. Det heter seg at makt korrumperer, men makt fremmedgjør også.
Om man kombinerer disse faktorene, så ser man fort et ubehagelig mønster, og ett av demokratiets største problemer. Demokratiet skal være til for folket, men folket er ikke interessert. De setter seg ikke inn i sakene, deltar i synkende grad ved valg og store deler av befolkningen er misfornøyd uansett hva som vedtas på grunn av dette. De store aktørene derimot nyter masse innflytelse, men handler som regel bare i sin egen interesse, noe som også ofte er kortsiktig profitt. Man ender altså opp med at det er de store aktørene, som forsøker å legge føringer for demokratiet.
Man kan i artikkelen over se et grotesk eksempel i praksis. En gruppe superrike, skal bruke like mye som begge de rådende partiene til sammen, for å påvirke valget slik de ønsker. Med et budjsett på ca 7.900.000.000 kr, så vil de nok ha brukbart med påvirkningskraft.
Lobbygrupper og propaganda er normen, politisk interesse blant folket er ved et lavmål, og politikere får kjeft uansett hva de gjør. Velkommen til demokratiet.
Lobbygrupper og propaganda er normen, politisk interesse blant folket er ved et lavmål, og politikere får kjeft uansett hva de gjør. Velkommen til demokratiet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar