Språkets formål er å være et verktøy for kommunikasjon, å gjøre seg forstått. Ved å ha mange språk, ødelegger man for dette. Joda, språk kan være veldig mye annet også, som en del av kulturen eller et element i ens identitet, men det bør komme sekundært. Om alle i det minste hadde samme andrespråket, så har jeg stor tro på at verden hadde vært et bedre sted. Språkproblemer og språkbarrierer, er nok kilden til mange problemer, ikke minst på arbeidsmarkedet eller i form av kulturkonflikter. Det begrenser folks mobilitet, både geografisk, kulturelt og sosialt.
Mange jeg snakker med, synes dialekter er sjarmerende. At det er praktisk man kan plassere en person geografisk, ved å kjenne igjen måten en snakker på. Noen argumentere for at enkelte ting høres bedre ut på et bestemt språk. At dikt er best på nynorsk, banning er best på nordnorsk og at fantasy/sci-fi er best på engelsk. Skurker høres best ut med britisk aksent, mens tullinger passer best med texas-aksent. På samme viset ser vi at en del faker dialekt av forskjellige grunner. Kanskje er det stigmatiserende å ha finnmarksdialekt, om man skal forsøke å være aksjemegler i Oslo, eller man kanskje ønsker å skjule sin innvandrerbakgrunn. Ikke alle ønsker å bli plassert i bås, på bakgrunn av hvordan man prater.
Alt dette er bare et aspekt av den hverdagen vi lever i, men man må ikke miste fokus av språkets primære funksjon. Grunnen til at vi har det. Muligheten til å formidle et budskap, eller viten. Å kunne lære, og lære andre. Det er et av de mektigste verktøyene vi har, jamfør sverdet og pennen, men det svekkes av at ikke alle kan kommunisere på samme plan. Hvor mye litteratur går vi glipp av fordi det ikke oversettes? Hvor mange ord forblir usagt?
Om språket var lett å lære seg, ville bare vært en bonus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar