Afrika er i stor grad fanget i en ond sirkel. De mangler apparatet for å hindre skattejuks, og de har for dårlige skatteinntekter til å skaffe seg det nødvendige apparatet. Internasjonale selskaper utnytter seg av kontinentets svakheter, og henter ut enorme summer i profitt. Profitten investeres så i finansprodukter, eller tas ut i lønn og utbytte, mot toppen av hierarkiet.
Som artikkelen her viser til, så er dette en virksomhet man har kjent til lenge, men pga skatteparadis og mange lands bidrag til hemmelighold, har man kanskje manglet noen brikker fra hele bildet. Med Panama-papirenes bidrag, har man fått en enda større forståelse for hvor stor grad av utarming man står ovenfor.
Land for land-rapportering, og internasjonale institusjoner for overvåkning, kontroll og rettsforfølgelse, ser ut til å være et behøvd virkemiddel her. Det er helt klart at de fattigste landene, har lite å stille opp med, mot bedriftenes spesialiserte advokater og regnskapsførere.
Slik økonomisk utarmelse, har vist seg å være like destruktivt for en stat, som kolonialisme. Om vi sammenligner et land under kolonistyre, med slavedrift, er mange land nå inne i en periode med føydalisme og leilendinger. Man har bare skiftet ut nasjonalstater med internasjonale selskap.
Om selskapene hadde betalt sin del av kaken, så kunne trolig de fleste land klart seg selvstendig. Uhjelp og bistand kunne vært avskaffet i de fleste tilfeller, på kort tid. Atter en gang ser man et velkjent mønster, hvor noen få, skor seg på flertallet. De fattige landenes innbyggere er offer for utarming, og rike lands skattebetalere finansierer plasteret på såret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar